En farligere verden?

lekeplass

Jeg så gleden, spenningen og forventningen forsvinne fra ansiktet til gutten mens han lydig satte seg ned på rompa og sklei ned. Og bak ham kom mine tre gutter, halvveis oppå hverandre, alle tre med hodet først.

En annen gang hørte jeg et forskrekket gisp fra en mamma som fant gutten sin oppi et klatrenett en halvmeter over det myke underlaget på lekeplassen.

Han testet sin egen styrke og koordinasjon og opplevde sannsynligvis et lykkelig øyeblikk preget av både mestring og spenning!

Mammaen kom styrtende til, trakk gutten ned og forklarte ham at noe sånt måtte han ikke finne på å gjøre igjen; tenk om han datt ned!

Ja. Tenk om han datt ned.

I barnehagen fyller jeg ut «skadeskjemaer» for den minste lille skramme guttene har blitt påført under lek i den trygt inngjerdede bakgården med mykt underlag og tak over hodet så de ikke skal bli våte når de leker.

Jeg hørte forleden at en forelder hadde sendt et brev til en av skolene her og bedt om en garanti for at det kunstige lekeunderlaget ute på området var fritt for skadelige avgasser. Underlaget var for øvrig blitt lagt der for å forebygge eventuelle skader elevene kunne bli påført av gjørme, gresstuster og småstein…

Når småbarna blir litt eldre fraktes de til og fra idrettshaller og fritidsaktiviteter der de i trygge omgivelser blir loset gjennom voksenstyrte aktiviteter etter en lang dag i barnehage og på skole.

Barna våre blir beskyttet opp og i mente av lover, forskrifter og barnesikringer.

Og det er selvsagt bra at vi har sikring på kjøkkenskapet med vaskemidlene! At ungene bruker hjelm når de sykler. At de er sikret i bil. At voksne som skal jobbe med barn må vise til plettfri politiattest.

Men er det egentlig så mye farligere å være barn i dag enn for tretti år siden?

Hva gjør det med barna våre at de omgis med sikkerhetsanordninger, advarsler, reguleringer og overvåkning fra det øyeblikket de kommer ut av mammas trygge mage?

Trær blir erstattet av polstrede klatrestolper. Drivkraften for å leve ut fantasi og spenning bremses av et krav om å sitte stille halve dagen.  Ønsket om å teste fysiske grenser blir erstattet av en stemme som sier «det kan være farlig». På alle kanter står en årvåken voksen og passer på.

Finnes det snart et eneste sted i dag som bare lar barn være barn? Helt fri for regler og begrensninger, for overvåkning og kontroll?

Barna våre var definitivt litt » friere» hjemme i Norge. Vi hadde skogen som nærmeste nabo og i barnehagen løp ungene rundt i sandkasser, snøhauger og gjørmete skogsstier på tur. Skandinavia er på mange måter kanskje den siste skanse i den vestlige verden hvor barndommen (enn så lenge) er ganske skjermet!

Og la det for all del forbli sånn!

Jeg vil ikke la barndommen til guttene mine stjeles av frykt, forventningspress, krav og begrensninger. Jeg vil ikke ta fra dem den frie leken, nysgjerrigheten og troen på at verden er et trygt sted å være.

Barndommen må tas tilbake! Den er så altfor fort forbi.

Synes du vi skjermer ungene våre for mye i dag? Gir vi dem nok tid og rom for fri lek og utforskning?

Kilde