Tatt fra Marte Frimand-Anda blogg:

http://casakaos.blogg.no/1390827175_diagnose_klatrebarn.html

DIAGNOSE: KLATREBARN

05.10.2013 - 14:09
Etter reportasjen om oss i VG tidligere i uka, har jeg fått en hel haug med henvendelser.

Ikke fra folk som vil rose oss. Heller ikke fra folk som vil kritisere oss. Ei heller fra folk som vil diskutere eller påpeke noe av det vi sa i intervjuet.

Nei da, vi har blitt bombardert med spørsmål om hvor man kan få tak i det kule klatrestativet vårt.

 

Faksimile fra VG pluss søndag 29. oktober 2013

 Og det skal jeg fortelle dere. Det kan man få kjøpt på Klatrebarna.no.

Jeg har aldri vært i tvil om at jeg har en sønn med diagnosen klatregutt. Jeg tror han fikk diagnosen allerede som ettåring. Han hadde ikke stabbet mange skrittene av gårde før han begynte å klatre.

 

Hallo der nede.

I dag klatrer han på alt: i trappen, på bordet, på bilen, på huset, i alle stiger han går forbi, i trær, på steiner, i fjell, på vegger, i det hele tatt – ser han noe han kan klatre på, så er han der i løpet av to sekunder og klatrer.

 

Kommer dere snart, eller?

 

Oj, en vegg! Den kan jeg klatre på!

Og det er fint det. Det er kjempefint med klatrebarn på sommeren. På vinteren, derimot, dukker det opp en del utfordringer. For plutselig er det ingen ting å klatre på lenger. For her på Raufoss, hvor vi bor, blir alt dekket av et tykt, tykt lag med snø.

              

Og hva skjer da? For en klatregutt slutter ikke å klatre selv om han ikke har noe å klatre på. Nei da, da finner han bare nye steder å klatre. Som i gardinene, oppover veggene, i kjøkkenskapene, på badebenken, oppover dusjstativet, på stoler stablet oppå hverandre, på dører, i klesskapet og i lampene.

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har funnet han opp ned i toppen av den ene stålampa vår.

Så dette klatrestativet er ikke bare et artig tidsfordriv. Det er rett og slett en livsnødvendighet her hos oss.

Lillesnuppa er ikke like glad i å klatre. Hun kaster seg aldri ut i aktiviteter der hun ikke har full kontroll. Men hun er veldig glad i å huske. Huska hører egentlig ikke med til dette klatrestativet. Den har vi bestilt utenom, og satt opp i stedet for et klatretau som fulgte med stativet.

Du kan med andre ord kjøpe flere deler separat, og mikse og matsje som du vil. Og så blir klatrestativet mye morsommere også, når man kan bytte ut de forskjellige aktivitetene etter hvert.

Ringene, huska og de to tauene som følger med, kan man forresten flytte ut på sommeren. De kommer jeg til å henge opp i et tre. Så slipper jeg kanskje fotspor på biltaket når snøen forsvinner.

Det eneste du må huske på hvis du bestiller et stativ, er takhøyden din. Det tenkte ikke vi på da vi bestilte, og endte i første omgang opp med et stativ som var tre cm. for høyt. Heldigvis fikk vi ordnet det med god hjelp fra Klatrebarna. Men det kan være lurt å ta mål før man bestiller noe.

 

Kjære! Taket vårt er for lavt...

Så når barna nå våkner klokken 5 på morgenen (jeg kan ikke forstå hvorfor de alltid skal stå opp så tidlig), ligger det to par tykke sokker og to bananer på stuebordet, lagt klar kvelden i forveien. Så klatrer og svinger de seg i stativet, mens jeg får sove en halv time ekstra før de begynner å kjede seg. Tre kvarter faktisk, hvis jeg er riktig så heldig.

Oh, lykke!

Har du klatrebarn?

DIAGNOSE: KLATREBARN

05.10.2013 - 14:09
Etter reportasjen om oss i VG tidligere i uka, har jeg fått en hel haug med henvendelser.

Ikke fra folk som vil rose oss. Heller ikke fra folk som vil kritisere oss. Ei heller fra folk som vil diskutere eller påpeke noe av det vi sa i intervjuet.

Nei da, vi har blitt bombardert med spørsmål om hvor man kan få tak i det kule klatrestativet vårt.

 

Faksimile fra VG pluss søndag 29. oktober 2013

 Og det skal jeg fortelle dere. Det kan man få kjøpt på Klatrebarna.no.

Jeg har aldri vært i tvil om at jeg har en sønn med diagnosen klatregutt. Jeg tror han fikk diagnosen allerede som ettåring. Han hadde ikke stabbet mange skrittene av gårde før han begynte å klatre.

 

Hallo der nede.

I dag klatrer han på alt: i trappen, på bordet, på bilen, på huset, i alle stiger han går forbi, i trær, på steiner, i fjell, på vegger, i det hele tatt – ser han noe han kan klatre på, så er han der i løpet av to sekunder og klatrer.

 

Kommer dere snart, eller?

 

Oj, en vegg! Den kan jeg klatre på!

Og det er fint det. Det er kjempefint med klatrebarn på sommeren. På vinteren, derimot, dukker det opp en del utfordringer. For plutselig er det ingen ting å klatre på lenger. For her på Raufoss, hvor vi bor, blir alt dekket av et tykt, tykt lag med snø.

              

Og hva skjer da? For en klatregutt slutter ikke å klatre selv om han ikke har noe å klatre på. Nei da, da finner han bare nye steder å klatre. Som i gardinene, oppover veggene, i kjøkkenskapene, på badebenken, oppover dusjstativet, på stoler stablet oppå hverandre, på dører, i klesskapet og i lampene.

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har funnet han opp ned i toppen av den ene stålampa vår.

Så dette klatrestativet er ikke bare et artig tidsfordriv. Det er rett og slett en livsnødvendighet her hos oss.

Lillesnuppa er ikke like glad i å klatre. Hun kaster seg aldri ut i aktiviteter der hun ikke har full kontroll. Men hun er veldig glad i å huske. Huska hører egentlig ikke med til dette klatrestativet. Den har vi bestilt utenom, og satt opp i stedet for et klatretau som fulgte med stativet.

Du kan med andre ord kjøpe flere deler separat, og mikse og matsje som du vil. Og så blir klatrestativet mye morsommere også, når man kan bytte ut de forskjellige aktivitetene etter hvert.

Ringene, huska og de to tauene som følger med, kan man forresten flytte ut på sommeren. De kommer jeg til å henge opp i et tre. Så slipper jeg kanskje fotspor på biltaket når snøen forsvinner.

Det eneste du må huske på hvis du bestiller et stativ, er takhøyden din. Det tenkte ikke vi på da vi bestilte, og endte i første omgang opp med et stativ som var tre cm. for høyt. Heldigvis fikk vi ordnet det med god hjelp fra Klatrebarna. Men det kan være lurt å ta mål før man bestiller noe.

 

Kjære! Taket vårt er for lavt...

Så når barna nå våkner klokken 5 på morgenen (jeg kan ikke forstå hvorfor de alltid skal stå opp så tidlig), ligger det to par tykke sokker og to bananer på stuebordet, lagt klar kvelden i forveien. Så klatrer og svinger de seg i stativet, mens jeg får sove en halv time ekstra før de begynner å kjede seg. Tre kvarter faktisk, hvis jeg er riktig så heldig.

Oh, lykke!

Har du klatrebarn?

DIAGNOSE: KLATREBARN

05.10.2013 - 14:09
Etter reportasjen om oss i VG tidligere i uka, har jeg fått en hel haug med henvendelser.

Ikke fra folk som vil rose oss. Heller ikke fra folk som vil kritisere oss. Ei heller fra folk som vil diskutere eller påpeke noe av det vi sa i intervjuet.

Nei da, vi har blitt bombardert med spørsmål om hvor man kan få tak i det kule klatrestativet vårt.

 

Faksimile fra VG pluss søndag 29. oktober 2013

 Og det skal jeg fortelle dere. Det kan man få kjøpt på Klatrebarna.no.

Jeg har aldri vært i tvil om at jeg har en sønn med diagnosen klatregutt. Jeg tror han fikk diagnosen allerede som ettåring. Han hadde ikke stabbet mange skrittene av gårde før han begynte å klatre.

 

Hallo der nede.

I dag klatrer han på alt: i trappen, på bordet, på bilen, på huset, i alle stiger han går forbi, i trær, på steiner, i fjell, på vegger, i det hele tatt – ser han noe han kan klatre på, så er han der i løpet av to sekunder og klatrer.

 

Kommer dere snart, eller?

 

Oj, en vegg! Den kan jeg klatre på!

Og det er fint det. Det er kjempefint med klatrebarn på sommeren. På vinteren, derimot, dukker det opp en del utfordringer. For plutselig er det ingen ting å klatre på lenger. For her på Raufoss, hvor vi bor, blir alt dekket av et tykt, tykt lag med snø.

              

Og hva skjer da? For en klatregutt slutter ikke å klatre selv om han ikke har noe å klatre på. Nei da, da finner han bare nye steder å klatre. Som i gardinene, oppover veggene, i kjøkkenskapene, på badebenken, oppover dusjstativet, på stoler stablet oppå hverandre, på dører, i klesskapet og i lampene.

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har funnet han opp ned i toppen av den ene stålampa vår.

Så dette klatrestativet er ikke bare et artig tidsfordriv. Det er rett og slett en livsnødvendighet her hos oss.

Lillesnuppa er ikke like glad i å klatre. Hun kaster seg aldri ut i aktiviteter der hun ikke har full kontroll. Men hun er veldig glad i å huske. Huska hører egentlig ikke med til dette klatrestativet. Den har vi bestilt utenom, og satt opp i stedet for et klatretau som fulgte med stativet.

Du kan med andre ord kjøpe flere deler separat, og mikse og matsje som du vil. Og så blir klatrestativet mye morsommere også, når man kan bytte ut de forskjellige aktivitetene etter hvert.

Ringene, huska og de to tauene som følger med, kan man forresten flytte ut på sommeren. De kommer jeg til å henge opp i et tre. Så slipper jeg kanskje fotspor på biltaket når snøen forsvinner.

Det eneste du må huske på hvis du bestiller et stativ, er takhøyden din. Det tenkte ikke vi på da vi bestilte, og endte i første omgang opp med et stativ som var tre cm. for høyt. Heldigvis fikk vi ordnet det med god hjelp fra Klatrebarna. Men det kan være lurt å ta mål før man bestiller noe.

 

Kjære! Taket vårt er for lavt...

Så når barna nå våkner klokken 5 på morgenen (jeg kan ikke forstå hvorfor de alltid skal stå opp så tidlig), ligger det to par tykke sokker og to bananer på stuebordet, lagt klar kvelden i forveien. Så klatrer og svinger de seg i stativet, mens jeg får sove en halv time ekstra før de begynner å kjede seg. Tre kvarter faktisk, hvis jeg er riktig så heldig.

Oh, lykke!

Har du klatrebarn?